Status

Havsøppel er definert som bearbeidete, prosesserte faste stoffer som slippes ut, kastes eller forlates i havet eller kystsonen. Havsøppel kan bestå av plast, bearbeidet trevirke, metall, glass, gummi, tekstiler, papir og annet. Langs strendene utgjør plastsøppel den største andelen, men tauverk, fiber, metall og glass registreres også hyppig.

Plast finnes overalt i Svalbardområdet. Det er plast og strandsøppel på de fleste strender rundt Svalbard. Det er også funnet plast på dyphavet mellom Grønland og Svalbard, og i sjøen og på bunnen i Barentshavet.

Anslaget ligger på ca. 194 søppelobjekter per km2. Den samlede vekten anslås til å være 79 000 tonn hvorav det meste er plast.

Effekter

Plastforsøpling skader marint plante- og dyreliv og forringer kystområdene og naturen. I tillegg er det økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser.

Marint dyreliv

Plast skader marint plante- og dyreliv. Særlig er det skadelig for sjøfugl som beiter på havoverflaten. Flere dyrearter forveksler også plast med mat. Dette kan føre til innvendige skader, blokkeringer av fordøyelsessystemet og en falsk følelse av metthet. Det kan også være dødelig – spesielt hvis plasten forhindrer opptak av væske og næring. Miljøgifter i sjøvannet kan absorberes og overføres til dyret som har spist det. Da vil kjemikaliene kunne bli tatt opp av dyret og bidra til forhøyede konsentrasjoner av miljøgifter. 

Presenninger og plastposer kan legge seg over planter og bunndyr på havbunnen. Dette vil hindre sollys og utvekslingen av oksygen i området, noe som kan være dødelig for koraller og bunndyr.

Dyr og fugler kan sette seg fast i taurester. Dette kan føre til en smertefull død, eller store plager for dyret når de ikke kan befri seg selv. Marine pattedyr som setter seg fast i spøkelsesgarn kan drukne.

Når plast skylles opp på strender blir den en risiko for arter som lever på land. For eksempel har Svalbardrein viklet geviret inn i tau og garnrester som driver i land, noe som i mange tilfeller er dødelig.

Det er funnet plast i magen på mange arter dyr som lever i tilknytning til havet. Havforskningsinstituttet har registrert at 20 prosent av snø- og kongekrabber har plastpartikler i magen. Langs Norskekysten har tre prosent av all torsk plast i magen. Videre har Norsk Polarinstitutt dokumentert at ni av ti havhester på Svalbard har plast i magen. Havhesten spiser plast fordi plasten tar opp et stoff som heter DMS. Dette stoffet finnes i planktonet som havhesten spiser. Dermed blir plasten luktende som plankton, og sjøfuglen blir narret til å tro at det er mat.

Havplast blir ofte tilgrodd av forskjellige arter. Dette kan dreie seg om mikrobielle arter, planteplankton, alger eller egg/avkom. Denne tilgroingen vil føre til at flyteevnen til plasten reduseres slik at den synker. Men om dette ikke skjer og plasten føres med vind og havstrømmer, kan den medvirke til å introdusere fremmede arter i nye økosystem hvor de ikke hører hjemme. Selv om de ugjestmilde og kalde havene i polområdene vil være med på å forhindre mange arter i å få fotfeste, så kan dette forandre seg som følge av den stigende havtemperaturen. Det kan få alvorlige konsekvenser for de lokale økosystemene.

2

Plastforsøpling av havene er et problem både økonomisk og samfunnsmessig. Drivende garnrester kan vikle seg inn i propeller til skip og medføre materielle skader og økonomiske tap. Slike hendelser kan også føre til at tid tapt må «seiles inn» igjen, noe som krever mer drivstoff. 

Plast forringer også kysten – både når det kommer til estetikk og som turområde. På Svalbard, hvor en økende del av lokaløkonomien baseres på turisme, vil forringelse av naturen kunne ha en negativ konsekvens dersom turister oppfatter Svalbards kystsone som skitten og ikke lengre uberørt.

Plast – tall og omfang

Plast er lett, billig og holdbart. Det er mange fordeler med plasten og det er vanskelig å tenke seg et moderne samfunn uten. Det er enklere å frakte mengder med plastflasker enn glassflasker. Og mat holder seg lengre i plast. Plast er også billig å bruke som emballasje. Det er denne type plastproduksjon som øker mest. Plast er holdbar og nettopp derfor ønsker man den ikke i naturen.

Siden 1950 har det vært produsert 8,3 milliarder tonn plast. Like mye som vekten av 80 millioner blåhvaler. Nesten halvparten av dette er produsert bare det siste tiåret (2007-2017) I i 1976 var det et forbruk på 2 kg plast pr. person, i 2017 hadde forbruket steget til 43 kg. Det moderne forbrukssamfunnet vokste fram etter 2. verdenskrig og masseproduserte, billige varer begynte å bli populære. Mange av disse var av plast. Alt fra leker til glassflasker og sinkbøtter begynte å bli erstattet av plastversjoner. Fra 1960 fant plastartiklene for alvor veien til de norske hjem.

I Europa i dag er plastproduksjonen stabil på i underkant av 50 millioner tonn per år, mens produksjonen øker globalt. Verdensproduksjonen av plast utgjør cirka 325 tonn. Mot 2050 forventes det en firedobling av plastproduksjonen. Industrien ønsker å produsere mer plast til innpakning av forskjellige varer og produkter. Nesten en fjerdedel av plasten som brukes i Norge går til emballasje, og emballasjeindustrien omsetter for millioner hvert år.

Gjenvinning

Plast er i stor grad basert på olje og gass, som ikke er fornybare ressurser. For å lage en kilo plast går det med 2 kilo olje. I Norge er målet at vi skal oppnå 30% materialgjenvinning og 50% energigjenvinning. Materialgjenvinning betyr at plasten blir til ny plast, mens energigjenvinning betyr at man utnytter energien i plasten til brensel. Det blir stadig flere produkter som gjenvinnes av plast. Det er derfor viktig at man etterspør produkter som lages av gjenvunnet materiale. Det går imidlertid diskusjoner om vi bør gjenvinne mer, eller om det må regnes opp mot andre belastninger på miljøet med transport og produksjonsutslipp.

Plast i havet er et globalt ansvar. 30 % av plasten i Europa resirkuleres, 25 % i Kina og 9 % i USA. På verdensbasis går resirkuleringen sakte men sikkert oppover, med rundt 0,7 % i året siden 1990. Fortsetter det som i dag, vil rundt 44 % av all plasten som produseres blir resirkulert i 2050. Resirkulering av plast er svært utfordrende både økonomisk og teknisk.

Hva skjer videre?

Det blir stadig mer forskning på plast og mikroplast i havet. FNs mål er å redusere alle former for havforurensing innen 2025, særlig gjelder dette forurensing fra land og søppel i havet.

Miljømyndighetene i Norge har bevilget 60 millioner kroner til å rydde strender og hav for plast. Fem norske havner er med i et prøveprosjekt hvor fiskere kan levere inn plastavfall. Det arbeides også med å etablere returordninger for plastbåter og produsentansvarsordninger for fiskeri- og oppdrettsnæringen.

Videre arbeides det med å redusere bruk av engangsbestikk, plastflasker, plastposer og utslipp fra kosmetikk, tekstiler, maling og bildekk. Regjeringen har i 2017 satt av 150 millioner til et fond som skal bistå utviklingsland med å forhindre plastforsøpling.

Kilder

Søppel i havet stammer fra mange aktiviteter på land og til sjøs. All plast som finnes i havet og på strendene er fra menneskelig aktivitet. I Arktis er fiskeflåten og skipstrafikk hovedkildene til forsøplingen som man blant annet finner på Svalbards strender. Søppelet er alt fra plasthansker og trålrester til plastflasker og plastposer.

De landbaserte kildene er hovedsaklig diffus forsøpling – plast som kastes eller mistes av enkeltpersoner, turisme, industri, ulovlige avfalls­plasser og avfallsdeponier. Fra disse kildene kan avfallet fraktes til havet via vassdrag, avløp, stormflo eller vind. Kloakk kan også være en kilde for plast og da i all hovedsak mikroplast. Syntetiske tekstiler frigir store mengder mikroplast når de vaskes og disse partiklene og fibrene fra tekstilene blir ofte ikke fanget opp i kloakkrenseanlegg.

Overvåking av strandsøppel

MOSJ (Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen) overvåker strandsøppel på Svalbard, men det er vanskelig å si noe om utviklingen av mengden strandsøppel som er registrert.

4

unge som plukker søppel på en strand

Foto: Bo Eide

Alle har et felles ansvar for å ta vare på felles natur og hindre forsøpling. Klima- og miljødepartementet har det overordnede ansvar for havmiljø- og avfallsforvaltningen og tilhørende regelverk. Miljødirektoratet og Norsk Polarinstitutt foreslår tiltak og anbefaler faglige råd til departementet og Sysselmannen på Svalbard.

Kommunene har ansvar for å samle inn og ta imot husholdningsavfall og kloakkslam. Den som driver dagligvarehandel, bensinstasjon, kiosk og liknende utsalgssted skal sørge for oppsetting av avfallsbeholdere i nærheten av salgsstedet og tømming av disse. Avfall fra skip skal leveres i havnene, og havneavgiften skal dekke dette til en fast pris uansett mengde. Noen bransjer har et produsentansvar hvor de tar ansvar for produktene de selger også når de har blitt avfall.

Samfunnstiltak

Kunnskapen om havforsøpling må sprees. Her listes en rekke forslag til tiltak – mange av disse jobbes det med allerede.

Fiske og båter

En stor del av avfallet som havner i havet stammer fra fiske og fiskeindustrien.

  • Gratis levering av marint avfall for fiskere. Dumping av plast fra fiskeflåten og andre fartøyer bør bøtelegges, samtidig som mottak på land forbedres slik at det blir lettere å få levert plastsøppel. Dette er testet ut i prøveprosjektet Fishing for litter
  • Stille krav til merking av fiskeredskaper og varslingsordninger ved tap av redskap, samt vurdere sanksjonsmuligheter for tap av store fiskeredskaper
  • Begrense forurensing av mikroplast og miljøgifter fra småbåthavner

Øke avgifter

  • Sette opp flaskepanten
  • Plastposeavgift på handleposer av plast

Avløp

  • Oppgradere avløpssystemer og gjøre det påbudt med bruk av den beste tilgjengelige teknologien for å filtrere ut mer mikroplast i avløpsanlegg

Annet

  • Kartlegge mikroplast fra petroleumsindustrien
  • Være med på et internasjonalt forbud mot bruk av mikroplast i kosmetikk- og hygieneprodukter
  • Erstatte gummigranulat på kunstgressbaner
  • Vasking av veiene for å hindre avrenning av mikroplast

Private tiltak – hva kan du gjøre?

  • Del kunnskapen og gode råd om søppel i havet
  • Skyll, tørk og send plastemballasje til gjenvinning
  • Forbrukermakt virker. Etterspør produkt som er mindre miljøskadelige
  • Styr unna produkter med mikroplast. Ofte kan de identifiseres med at det er plastnavn i innholdsfortegnelsen, som polypropylene, polymethyl methacrylate, polypropylene, nylon eller polyetylene. Eller kun PET, PMMA, PP eller PE. Svanemerketde produkter inneholder heller ikke mikroplast.
  • Det finnes mye mikroplast i baderomsskap. Alt fra peelende og skrubbende produkter til tannkrem, men også i leppestift, foundation og mascara. Plast i pleieprodukter kan enkelt erstattes med biologisk nedbrytbare alternativer, som malt nøtteskall og saltkrystaller. Noen miljøansvarlige produsenter har faset ut mikroplast.
  • Forsøk å bruke færre plastprodukter. Mye av plasten er til engangsbruk. Forskjellige tiltak er for eksempel å ta med handlenett på butikken, bruke boks i stedet for plastpose til lunsjen, kutte ut papptallerkener etc. Mange land har gått foran og forbyr diverse plastprodukter til engangsbruk.
  • Ikke kast Q-tips i toalettet! Rensesystemene får ikke fanget alle, og mange finner veien ut i havet.
  • Sigarettstumper som stumpes i gata kan også fort smette gjennom renseanleggene og ut i havet.
  • Rydd ei strand. Det arrangeres dugnader mange steder, eller ta initiativ til dugnad selv.
  • Store mengder fibre fra fleece-klær og andre syntetiske klær løsner i vask, og fanges ikke opp av filter. Det finnes vaskeposer for slike klær, men man kan også vaske sjeldnere og heller vaske bort flekker med en klut.
  • Vask fulle maskiner med klær.
  • Bli en bevisst klesforbruker. Kjøp brukte klær eller reparer de du har.
  • Kjør mindre bil. Den største kilden til utslipp av mikroplast i Norge er slitasje på dekk.
  • Et åpenbart råd, men likevel, ikke la avfall ligge igjen i naturen. Sørg for at plasten du bruker ikke havner i havet.