Status og trender

Forskere og myndigheter erbekymret over høye konsentrasjoner av enkelte typer miljøgifter målt i Arktis. PCB-verdier fra luftmålinger ved Zeppelin-stasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard viser høyere nivåer enn ved tilsvarende målestasjoner i Canada. Dette tyder på at europeisk Arktis mottar mer PCB-verdier enn nordamerikansk Arktis. PCB-nivået i isbjørn på Svalbard er 2–6 ganger høyere enn i isbjørn fra Alaska og Canada. Isbjørnen har også høye nivåer av visse typer bromerte flammehemmere. Forskere har også funnet en rekke «nye» miljøgifter, som ulike typer bromerte og fluorerte stoffer, i lufta på Svalbard.

Overvåking av luftforurensning

Forurensning til luft overvåkes i norsk del av Arktis i Ny-Ålesund, på Zeppelinstasjonen. Overvåkingen fokuserer på forbindelser knyttet til forsuring og overgjødsling, klimagasser, organiske miljøgifter og tungmetaller.

Sur nedbør var et stort miljøproblem frem til rundt 1970-tallet. Problemet skyldes nitrogen og svovelforbindelser i atmosfæren, og påfølgende sur nedbør. Den sure nedbøren forårsaket skogsdød mens overgjødsling kunne gi endringer i sammensetningen av vegetasjonen. Eksempelvis kan mose bli utkonkurrert av gress. I Arktis er svovel et større problem enn nitrogen. Erfaringsmessig er utslipp fra Russland og noe fra Eurasia hovedkildene til svovel- og nitratforbindelsene som måles i norsk del av Arktis.

En evaluering på 1990-tallet viste at ca 5 % av isfritt område med vegetasjon viste effekter av sur nedbør. I ettertid er utslippene betraktelig redusert, og målingene av svovelforbindelser fra Zeppelinstajonen viser at nedgangen er på hele 61 % fra 1980 til 2010.

Tungmetaller slippes ut i forbindelse med trafikk og industri. I naturen har tungmetaller effekter på både mennesker og dyr. Eksempelvis er bly akutt giftig for vannlevende organismer og pattedyr – det gir fosterskader og immunologiske virkninger. Målingene fra Zeppelinstasjonen viser at nivåene av bly har blitt redusert med 30 % fra 1994 til 2010. Overgangen fra blyholdig til blyfri bensin har bidratt til denne reduksjonen på verdensbasis. Målingene av kadmium og kvikksølv viser ikke tilsvarende trender i Arktis. Årsaken til dette er sannsynligvis at de globale sirkulasjonsmønstrene fortsetter å forsyne Arktis med disse tungmetallene fra kilder langveis fra, der industriell aktivitet er høy.

Stabile organiske miljøgifter (POP-er) representerer et særlig problem for nettopp dyr i Arktis, da disse er fettløselige og arktiske dyr er avhengige av fettlagre for å isolere mot kulden. POP-ene hoper seg opp i fettvevet og slippes løs i kroppen i perioder med sult eller faste.

POP-er måles på Zeppelinstasjonen, og 2011 utmerket seg med det laveste årsmiddel for en rekke av de mest vanlige av disse, som Forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet (2010) er havområdet rent og rikt, og med et lavt forurensningsnivå. Gjenvinningsanleggene for atomavfall i Sellafield og Cap de la Hague er kilder til technetium-99, en radioaktiv [tooltip id={isotop}]isotop[/tooltip]. Havvann i Kongsfjorden på Svalbard og Jan Mayen overvåkes med tanke på å spore utslipp fra nettopp atomavfall. Utslippene av technetium-99 økte kraftig på midten av 1990-tallet, noe som gjenspeiles i målingene, men de har siden blitt redusert.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Trender

fsfsadf

Globale miljøgiftrestriksjoner

Det er innført globale restriksjoner og utfasing av en rekke miljøgifter som PCB, DDT, HCH, samt noen bromerte forbindelser og PFOS. Målinger over tid i luft og fugler viser at det har blitt mindre av disse stoffene etter de globale restriksjonene ble innført, men stoffene vil ikke forsvinne fra de arktiske områdene. For nyere, uregulerte miljøgifter derimot, er trenden motsatt, med økende nivåer i både luft og organismer.

Omfanget og utbredelsen av miljøgifter i Arktis har vært studert i en årrekke, ikke minst gjennom Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), som er en av seks arbeidsgrupper under Arktisk råd.

Norges posisjon i Arktis gir oss en unik mulighet til å bli en ledende forvalter av miljøet i nordområdene, siden påvisning av nye miljøgifter i Arktis er av stor betydning for regulering av kjemikalier. Regulering gjøres i henhold til Stockholm-konvensjonen gjennom REACH-programmet i EU.

Effekter av miljøgifter

Det er påvist effekter av miljøgifter i dyr høyt oppe i næringskjedene fra Arktis. Påvirkning på hormon- og immunsystem, nedsatt reproduksjon og økt dødelighet hos avkom er noen dokumenterte effekter hos isbjørnpolarmåke, røye og grønlandssel. Svekket immunsystem og nedsatt reproduksjon viser at langtransporterte miljøgifter påvirker arktiske dyrebestander. 

Sjøfugl

Overvåkning av sjøfugl har vist at polarmåke, storjo og ismåke er utsatte arter.

sjøfugl

Polarmåke og ismåke får i seg fett fra pattedyr med høye konsentrasjoner av miljøgifter. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt

Polarmåke

Forskning har avdekket en rekke effekter av miljøgiftbelastning på polarmåke. Effektene går på endringer i leverenzymaktivitet, vitaminer, hormoner, immunsystem, stoffskifte og temperaturregulering, regulering av gener, eggstørrelsen, reproduksjon, samt adferd og overlevelse.

Eksempler på slike effekter er at fugler med høyt innhold av miljøgifter har hormonforstyrrelser, noe som er vist å gi utslag i endret hekkeadferd hvilket igjen påvirker fugleungens overlevelse. I tillegg er det vist at selve egget kan bli påvirket av morens miljøgiftbelastning, noe som resulterer i redusert størrelse på egget, og mindre plomme. Dette påvirker igjen fugleungens start i livet.

Samlet utgjør effektene en stor belastning for polarmåkene, særlig i hekketiden. Bestanden av polarmåke på Bjørnøya har vist en negativ utvikling og gått ned med 60 % fra 1990-tallet.

Ismåke

Ismåken er enda mer utsatt enn polarmåke, siden den spiser på flere nivåer i næringskjeden. Dyreplankton, små fisk og åtsler av marine pattedyr inngår i menyen, og dermed får ismåken i seg fett fra pattedyrene med høye konsentrasjoner av miljøgifter. Studier har vist at egg med mye miljøgifter i har tynnere eggeskall enn normalt, og går dermed fortere i stykker.

Nivået av miljøgifter i ismåker overstiger nivåene målt i egg fra polarmåke, og det er derfor mulig at helseskadelige effekter også kan forekomme hos ismåker, men dette er ikke undersøkt.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Marine pattedyr

Isbjørn

Som toppredator i det marine næringsnettet er isbjørnen utsatt for høye nivåer av miljøgifter, spesielt de stabile organiske miljøgiftene. Dette er tungt nedbrytbare miljøgifter som lagres i fett og øker i konsentrasjon oppover i næringskjeden. Det er påvist effekter fra stabile organiske miljøgifter på isbjørnens hormon-, vitamin-, enzym-, og immunsystem. Dette er stressfaktorer som kan være en trussel mot bestanden på Svalbard.

Det er påvist effekter fra stabile organiske miljøgifter på isbjørnens hormon-, vitamin-, enzym-, og immunsystem. Lavere konsentrasjonene av miljøgifter vil kunne bety at disse effektene avtar i årene som kommer. Siden isbjørnens kondisjon og mattilgang kan variere mye gjennom et år vil det være perioder hvor den vil være mer følsom for de fettløselige miljøgiftenes påvirkning.

I tillegg ser man at høyere ungedødelighet sammenfaller med høyere miljøgiftbelastning på Svalbard og Frans Josefs land, sammenlignet med Russland, Alaska og Grønland. Dette indikerer at også isbjørnens reproduksjonsevne kan svekkes av miljøgifter.

Havisen er det viktigste jaktområdet for isbjørnen. Den primære trusselen mot isbjørn vil derfor være global oppvarming og smeltende havis. Hvis dette fører til dårligere fødetilgang, vil konsentrasjonen av miljøgifter kunne øke som en konsekvens av at isbjørnen må tære på sitt kroppsfett og forbrenne dette, men det er usikkert hvordan miljøgiftene vil påvirke isbjørnen i slike perioder. Endringer i typen byttedyr som følge av endret habitatbruk vil også medføre endringer i hvordan dyrene utsettes for ulike typer miljøgifter. Fremtidige studier vil kunne avdekke hvordan nivåer og effekter av ulike stoffer vil kunne bestemmes av endringer i habitatbruk som følge av klimaendringer.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Ringsel

Nivåene av Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Pattedyr på land

Fjellrev

Fjellrev. Foto: Fredrik Broms / Norsk Polarinstitutt

Fjellrevens fettreserver endres dramatisk gjennom året, noe som igjen gjør den spesielt sårbar fordi miljøgiftene som er lagret i fettvev vil kunne frigjøres når fettlagrene forbrennes. Store årlige naturlige svingninger i deponering av kroppsfett gir mulighet for å frigjøre giftstoffer fra lagringsvev som fett, til effektorganer som lever og hjerne. Det høyeste fettnivået på over 20 % nås i november-desember og reduseres i løpet av våren til et minimum på 6 % om sommeren. I tillegg opplever fjellreven ekstreme variasjoner i fettreservene gjennom vinteren i perioder med liten mattilgang. Nivåene funnet på fjellrev tilsvarer de nivåer som er målt hos isbjørn. Nivåene hos fellrev fra Svalbard er høyere enn de vi finner i Alaska, Canada og på Island. En studie på unge fjellrev fra vest-Spitsbergen viser nedgang av persistente organiske miljøgifter mellom 1997–2010 (Andersen et al. Unpublished).

Det er vist at dyr i god kondisjon har lavere nivåer av miljøgifter enn dyr i dårlig kondisjon. Fjellrev har lite kroppsfett i de periodene de opplever relativt høy grad av fysiologisk stress i yngleperioden vår/sommer, og i sultperioder gjennom vinteren.

Vi vet svært lite om hvilke effekter de høye nivåene av miljøgifter har på f.eks. en diende revemor og hennes valper, eller på en rev som ikke finner mat og må tære på fettreservene sine om vinteren. Det er funnet svekkelser i immunsystemet til sledehunder på Grønland etter foring med hvalspekk som inneholder høye nivåer av miljøgifter. Det kan derfor være grunn til å tro at dagens høye miljøgift nivå kan ha negativ effekt på fjellrevens immun- og reproduksjonsystem.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Kilder og tilførsel

Hovedkildene for miljøgifter i Arktis regnes å være tettere befolkede og industrialiserte deler av verden. Stoffene transporteres til Arktis via atmosfæren, havstrømmene og også med elver og is. Disse tre representerer de viktigste tilførselsveiene, men miljøgifter som transporteres ved hjelp av dyr som forflytter seg mellom polarområdene kan også ha en viss betydning.

Kilder

Kildkasfsfsdfs

Transport via atmosfæren

cdsfdsa

Transport via havstrømmer

fbfnz

Transport via is og elver

bczbnznz